Viser innlegg med etiketten Musikk. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Musikk. Vis alle innlegg
19. oktober 2012
Fin
I vår tid
finnes så mye viten og teknologi
at til og med været
kan en nøyaktig forutsi.
Men vitenskapens sikre metoder
er hjelpeløs teori
for det som så ut til å bli
storm og tunge byger.
Det ble en fin og stille solskinnsdag
takket være et vindpust
fra en sommerfugls tilfeldige vingeslag.
Sommerfuglvinger kan forandre alt
gjøre salt til søtt og varmt til kaldt.
Når elva blir for stri
og tar for mange brå svinger
skulle jeg ønske Gud hadde
skapt meg med sommerfuglvinger.
Her går jeg
i vinterens blåklokkelengtende ve.
Han er raus, og drømmene kjennes litt slitt.
Men havner så lett på villstrå
med for mye livsappetitt.
Jeg lengter etter lyst fra en medvinds pust i nakken
eller en fin og stille solskinnsdag.
Takket være et vindpust fra en sommerfugls tilfeldige vingeslag.
Sommerfuglvinger kan forandre alt,
gjøre salt til søtt og varmt til kaldt
når elva blir for stri
og tar for mange brå svinger
skulle jeg ønske Gud hadde
skapt meg med sommerfuglvinger.
5. oktober 2011
The The
Eg har ikkje skrive så mykje om musikk her inne. Men i dag tenkte eg det var på tide å skriva om favorittbandet mitt, nemleg The The. Eg har elska The The vilt og hemningslaust og lojalt sidan den første gongen eg høyrde dei i 1993. Det er kanskje litt rart å kalla dei eit band, for eg tenkjer først og fremst på Matt Johnson når eg tenkjer på The The. Han har vore den einaste konstante bandmedlemen sidan 1979, og sidan 2002 den einaste. Han er eit utruleg musikalsk talent som både syng og spelar haugevis av instrument (gitar, keyboard, bass, munnspel ... og sikkert fleire).
Slow emotion replay og Dogs of lust frå plata Dusk var dei første låtane eg høyrde. Eg hugsar at Dogs of lust blei spelt ein del i radioen, og at eg tok opp musikkvideoen frå eit musikkvideoprogram som gjekk på den tida (lukke!). Dette er Slow emotion replay, som eg spelte omatt og omatt i lange tider:
Opp gjennom tida har eg skaffa meg ganske så mange plater, men det dukkar stadig opp nye versjonar av gamle låtar, så eg trur nok ikkje samlinga mi er komplett. Musikken er veldig ulik frå plate til plate, men eg føler likevel at det er noko The The-isk over alle. Det som er så snodig med The The, er at musikken treffer meg midt i hjartet. Eg føler så innmari sterkt at dette er min musikk. Og tekstane er både vakre, triste, sinte, glade og såre. Vanskeleg å forklara, men eg har aldri opplevd det med nokon andre artistar før. Det er så mykje musikk eg blir lei av etter ei tid, men dette blir eg aldri lei av.
Det er typisk The The at songane utviklar seg veldig frå første til siste tone. Dei byggjer seg opp med stadig fleire instrument og nye variasjonar og krumspring. Og det er noko av det eg diggar aller mest. Eg oppdagar stadig nye ting i ein song eg har høyrt ein million gonger. I tillegg har Matt Johnson ei heilt fantastisk røyst som eg aldri blir lei av å høyra på.
Den eine favorittplata mi er Soul mining frå 1983. (Sjølv om alle platene eigentleg er det.) Her er nokre godtbitar derifrå ... umogleg å høyra at dette er 80-talet, i alle fall. (Eg skulle gjerne ha fjerna rammene slik at det berre var ein spelar som synte seg, men korleis får eg til det da?)
Giant:
Uncertain smile:
Og så ein fin ein frå Mind bomb, nemleg Beyond love:
Her er litt meir info frå Wikipedia. Artig å sjå kor mange som faktisk har vore med i bandet opp gjennom tidene!
Slow emotion replay og Dogs of lust frå plata Dusk var dei første låtane eg høyrde. Eg hugsar at Dogs of lust blei spelt ein del i radioen, og at eg tok opp musikkvideoen frå eit musikkvideoprogram som gjekk på den tida (lukke!). Dette er Slow emotion replay, som eg spelte omatt og omatt i lange tider:
Opp gjennom tida har eg skaffa meg ganske så mange plater, men det dukkar stadig opp nye versjonar av gamle låtar, så eg trur nok ikkje samlinga mi er komplett. Musikken er veldig ulik frå plate til plate, men eg føler likevel at det er noko The The-isk over alle. Det som er så snodig med The The, er at musikken treffer meg midt i hjartet. Eg føler så innmari sterkt at dette er min musikk. Og tekstane er både vakre, triste, sinte, glade og såre. Vanskeleg å forklara, men eg har aldri opplevd det med nokon andre artistar før. Det er så mykje musikk eg blir lei av etter ei tid, men dette blir eg aldri lei av.
Det er typisk The The at songane utviklar seg veldig frå første til siste tone. Dei byggjer seg opp med stadig fleire instrument og nye variasjonar og krumspring. Og det er noko av det eg diggar aller mest. Eg oppdagar stadig nye ting i ein song eg har høyrt ein million gonger. I tillegg har Matt Johnson ei heilt fantastisk røyst som eg aldri blir lei av å høyra på.
Den eine favorittplata mi er Soul mining frå 1983. (Sjølv om alle platene eigentleg er det.) Her er nokre godtbitar derifrå ... umogleg å høyra at dette er 80-talet, i alle fall. (Eg skulle gjerne ha fjerna rammene slik at det berre var ein spelar som synte seg, men korleis får eg til det da?)
Giant:
Uncertain smile:
Og så ein fin ein frå Mind bomb, nemleg Beyond love:
Her er litt meir info frå Wikipedia. Artig å sjå kor mange som faktisk har vore med i bandet opp gjennom tidene!
18. juli 2009
Eg har fått meg endå ei ny dame: La Roux
Eg har oppdaga La Roux. Eller Elly Jackson, som ho eigentleg heiter. Ho er 21 år og har den lengste og mest vassrette panneluggen eg nokon gong har sett. Musikken er ein artig miks av synthpop, Genesis og andre 80-talsrytmar. Ho gir meg gode vibbar! Eg vil særleg tilrå å høyra "Quicksand". Her er ei anna låt med eit klassisk tema. Enjoy:
26. juni 2009
Hæ???!!!
Det var det første eg sa i dag tidleg då eg såg overskriftene om at Michael Jackson var død. Pressa kjem vel til å fråtsa i spekulasjonar dei næraste vekene, can't wait ...
Dei første vage minna mine om Michael Jackson er at han reklamerer for Pepsi, og at han seier han vil bli nedfrosen etter at han er død for å bli forska på. Trur det var i 1988.
Eg skreiv særoppgåve i musikk om Michael sånn omtrent i 1989, hugsar eg. Eg skreiv oppgåva saman med Kamilla, og eg hugsar at vi hadde sånn før- og etter-bilete av andletet hans, og at vi skreiv at han nekta for at han hadde operert kløft i haka. Eg hugsar at eg så gjerne ville tru på han ... men det var litt vanskeleg. Og det blei vanskelegare og vanskelegare med åra ...
Det næraste eg har vore Michael, var då eg var i Salvador (Brasil) i 1996. Då gjekk vi rundt i dei same gatene der Michael nettopp hadde spelt inn den siste musikkvideoen sin, saman med unge og vaksne knytte til kulturorganisasjonen Olodum, som arbeider mot rasisme, særleg rasisme som råkar afro-brasilianarar. Vi var der nettopp for å vitja Olodum, og dei snakka mykje om denne musikkvideoen, som veldig mange hadde vore med og spelt inn. Vi møtte ein liten gut som hadde vore med i videoen (eg tok eit bilete av han, til og med), og som hadde fått skikkeleg heltestatus i ettertid. Han såg ut som ein liten Michael look-a-like, med mørke solbriller og rasta-aktig hår og det heile. De ser eit glimt av han etter 5.31 minutt i videoen, som ligg her. (Og eg kjøpte sjølvsagt Olodum t-skjorte, lik den eine som Michael har på seg i videoen.)
Men favorittlåta er uansett denne.
Dei første vage minna mine om Michael Jackson er at han reklamerer for Pepsi, og at han seier han vil bli nedfrosen etter at han er død for å bli forska på. Trur det var i 1988.
Eg skreiv særoppgåve i musikk om Michael sånn omtrent i 1989, hugsar eg. Eg skreiv oppgåva saman med Kamilla, og eg hugsar at vi hadde sånn før- og etter-bilete av andletet hans, og at vi skreiv at han nekta for at han hadde operert kløft i haka. Eg hugsar at eg så gjerne ville tru på han ... men det var litt vanskeleg. Og det blei vanskelegare og vanskelegare med åra ...
Det næraste eg har vore Michael, var då eg var i Salvador (Brasil) i 1996. Då gjekk vi rundt i dei same gatene der Michael nettopp hadde spelt inn den siste musikkvideoen sin, saman med unge og vaksne knytte til kulturorganisasjonen Olodum, som arbeider mot rasisme, særleg rasisme som råkar afro-brasilianarar. Vi var der nettopp for å vitja Olodum, og dei snakka mykje om denne musikkvideoen, som veldig mange hadde vore med og spelt inn. Vi møtte ein liten gut som hadde vore med i videoen (eg tok eit bilete av han, til og med), og som hadde fått skikkeleg heltestatus i ettertid. Han såg ut som ein liten Michael look-a-like, med mørke solbriller og rasta-aktig hår og det heile. De ser eit glimt av han etter 5.31 minutt i videoen, som ligg her. (Og eg kjøpte sjølvsagt Olodum t-skjorte, lik den eine som Michael har på seg i videoen.)
Men favorittlåta er uansett denne.
24. juni 2009
Den nye dama mi!
Eg vakna i dag tidleg av songane hennar på hjernen. Eg trur eg høyrde litt for mykje på henne i går kveld. Her kjem to av dei herlege låtane hennar:
28. mai 2009
Syng med!
The Specials: The rat race
Denne låta har det meste: kul rytme, fin melodi, herleg trommespeling, gode vokalar, ein glimrande video (eg diggar særleg uttrykket til han mørke trommisen i starten) ... og ikkje minst: ein meiningsfull tekst. Eg dedikerer songen til alle som gjer det godt på bullshit bingo (jf. tredje strofa). Syng!
You're working at your leisure to learn the things you'll need
The promises you make tomorrow will carry no guarantee
I've seen your qualifications, you've got a Ph.D.
I've got one art O level, it did nothing for me
Working for the rat race
You know you're wasting your time
Working for the rat race
You're no friend of mine
You plan your conversation to impress the college bar
Just talking about your Mother and Daddy's Jaguar
Wear your political T-shirt and sacred college scarf
Discussing the worlds situation but just for a laugh
You'll be working for the rat race
You know you're wasting your time
Working for the rat race
You're no friend of mine
Working for the rat race
You know you're wasting your time
Working for the rat race
You're no friend of mine
Just working at your leisure to learn the things you don't need
The promises you make tomorrow will carry no guarantee
I've seen your qualifications, you've got a Ph.D.
I've got one art O level, it did nothing for me
Working for the rat race
You know you're wasting your time
You're working for the rat race
You're no friend of mine
20. juni 2008
PJ Harvey i operaen
Heilt, heilt elektrisk! Eitt piano, 3-4 gitarar, ein trommeboks, eit munnspel og nokre andre dingsar var alt som skulle til. Og PJ Harvey si heilt utrulege røyst. Nett no går eg bananas på iTunes.
7. august 2007
Frå arkivet 2
Don´t stop the dance med Bryan Ferry er den finaste låta eg veit om. Førre helg såg eg han synga songen i levande live, i Halden. Stort! Men endå større var det då eg kom over musikkvideoen, laga i 1985. Ferry ser berre SÅ utruleg slesk og dopa ut, og det gjer det ikkje betre med alle damene som liksom-syng og liksom-spelar (og liksom-dansar). Dama med saksofonen tek rett og slett kaka. Eg er viljug til å tilgje Ferry og skuldar på 80-talet.
Check it out:
Check it out:
19. mars 2006
Meg og iPoden min
Inspirert av mange andre, m.a Magnus, : dette er lista over 30 tilfeldige songar på iPoden min.
1. Crash Test Dummies: Peter Pumkin Head
2. Robyn: Do you know what it takes
3. Ashlee Simpson ft Missy Elliott: L.O.V.E
4. Juan Luis Guerra: Quisiera
5. Massive Attack ft Portishead: Unfinished symphaty (Paul Oakenfold remix)
6. Johnny Cash: Tear stained letter
7. Norah Jones: Don't miss you at all
8. The The: Another boy drowning
9. Tom Jones: Ain't no sunshine when she's gone
10. Åge Aleksandersen: Dainns me dæ
11. Cardigans: Higher
12. James Brown: I feel good
13. Massive Attack: Unfinished symphaty
14. A-ha: Take on me
15. Missy Elliott: Pass that dutch
16. Madonna: Like it or not
17. Gyllene Tider: Sommartider
18. Coldplay: Don't panic
19. Madonna: Push
20. Dr Alban: No coke
21. Jokke: Ta meg med
22. Cardigans: Hanging around
23. Supremes: Stop in the name of love
24. Pixies: Here comes your man
25. Modern Talking: C. C. Catch, Bad boys blue fancy (Remix 2001)
26. Ravi & Dj Løv: Dødssøt
27. Hopalong Knut: Jabbsaft
28. The Smiths: The boy with the torn in his side
29. The Smiths: Bigmouth strikes again
30. Black: Wonderful life
(Eg har aldri høyrt ferdig nr. 6, 7 eller 17)
For tida har eg skikkeleg hang up på den siste cden til Madonna, Missy Elliott og Modern Talking. Nokre saknar kanskje ei grunngjeving for hang up-en min på Modern Talking, og sidan eg likar å gjera folk til lags, så kjem grunngjevinga her. Saka er den at eg aldri rakk å kopiera Modern Talking-kassetten til Håvard i klassen over meg, der alle dei store hitane var å oppdriva (Cheri cheri lady, Brother Luie, You're my heart, you're my soul...) (Vi snakkar no om midten av 80-talet). Eg rakk dimed aldri å bli lei av alle hitane, noko som vanlegvis skjer etter ei stund. No tek eg igjen det tapte. Eg er heilt hekta, og det beste av alt er at gruppa har spela inn mange kule remixar som eg aldri har høyrt før. Det er skikkeleg dansbar musikk! Så eg står 100 % inne for hang up-en min:-)
1. Crash Test Dummies: Peter Pumkin Head
2. Robyn: Do you know what it takes
3. Ashlee Simpson ft Missy Elliott: L.O.V.E
4. Juan Luis Guerra: Quisiera
5. Massive Attack ft Portishead: Unfinished symphaty (Paul Oakenfold remix)
6. Johnny Cash: Tear stained letter
7. Norah Jones: Don't miss you at all
8. The The: Another boy drowning
9. Tom Jones: Ain't no sunshine when she's gone
10. Åge Aleksandersen: Dainns me dæ
11. Cardigans: Higher
12. James Brown: I feel good
13. Massive Attack: Unfinished symphaty
14. A-ha: Take on me
15. Missy Elliott: Pass that dutch
16. Madonna: Like it or not
17. Gyllene Tider: Sommartider
18. Coldplay: Don't panic
19. Madonna: Push
20. Dr Alban: No coke
21. Jokke: Ta meg med
22. Cardigans: Hanging around
23. Supremes: Stop in the name of love
24. Pixies: Here comes your man
25. Modern Talking: C. C. Catch, Bad boys blue fancy (Remix 2001)
26. Ravi & Dj Løv: Dødssøt
27. Hopalong Knut: Jabbsaft
28. The Smiths: The boy with the torn in his side
29. The Smiths: Bigmouth strikes again
30. Black: Wonderful life
(Eg har aldri høyrt ferdig nr. 6, 7 eller 17)
For tida har eg skikkeleg hang up på den siste cden til Madonna, Missy Elliott og Modern Talking. Nokre saknar kanskje ei grunngjeving for hang up-en min på Modern Talking, og sidan eg likar å gjera folk til lags, så kjem grunngjevinga her. Saka er den at eg aldri rakk å kopiera Modern Talking-kassetten til Håvard i klassen over meg, der alle dei store hitane var å oppdriva (Cheri cheri lady, Brother Luie, You're my heart, you're my soul...) (Vi snakkar no om midten av 80-talet). Eg rakk dimed aldri å bli lei av alle hitane, noko som vanlegvis skjer etter ei stund. No tek eg igjen det tapte. Eg er heilt hekta, og det beste av alt er at gruppa har spela inn mange kule remixar som eg aldri har høyrt før. Det er skikkeleg dansbar musikk! Så eg står 100 % inne for hang up-en min:-)
Abonner på:
Innlegg (Atom)